Samarbeid som kjernekompetanse

Rapporten bygger på en programsatsing gjennomført av OMA i samarbeid med SITRAP ved NMBU. Gjennom seminarer, verksteder, case- og virksomhetspresentasjoner har aktører fra byutviklingsfeltet utforsket hvordan samarbeidskompetanse kan utvikles i praksis. 

Programsatsingen har samlet rundt 40–50 deltakere på hver samling, med representanter fra utviklere, rådgivere, offentlige myndigheter, akademia, organisasjoner og frivillighet.  

Erfaringer fra Adamstuen og Rosenholm har vært sentrale i arbeidet. Terje Lorentzen, Linstow, og Hilde Warp, Oslobygg, har bidratt med Adamstuen-caset, mens Liv Oxaal Kaasen, Plan- og bygningsetaten, og Mario Vahos, OBOS, har bidratt med Rosenholm-caset. Casene har gitt et konkret utgangspunkt for å undersøke hvordan ulike former for samarbeid fungerer i praksis. 

Satsingen har også hatt en referansegruppe bestående av Anja Fagerend Elind (Plan- og bygningsetaten), Terje Lorentzen (Linstow), Julie Sjøwall Oftedal (Multiconsult), Charlotte Helleland (Dark Design Group), Geir Graff-Kallevåg (OBOS Eiendom), Martin Rasch Ersdal (Grape Arkitekter) og Lene Basma (Drammen kommune).  

Ida Hjeltnes, strategisk rådgiver og senior prosjektleder i OMA, og Marius Grønning, førsteamanuensis og forsker ved NMBU og nestleder i SITRAP, har vært fagansvarlige og prosessledere for programsatsingen. 

Et hovedpoeng i rapporten er at samarbeid krever mer enn å samle de riktige aktørene rundt bordet. Det krever kompetanse til å utvikle felles problemforståelse, bygge tillit, håndtere uenighet, koordinere innsats og forstå egen rolle i en større helhet. 

– Samarbeidskompetanse oppstår ikke av seg selv. Den må trenes, forankres og videreutvikles over tid, sier Ida Hjeltnes i OMA.

Samtidig må organisasjonene utvikle arbeidsformer, strukturer og styringsmekanismer som gjør slikt samarbeid mulig. Samarbeidskompetanse må derfor utvikles både hos den enkelte aktør og gjennom måten vi organiserer arbeidet på tvers.  

Rapporten løfter særlig frem tidlig fase som et viktig handlingsrom. Før løsninger og posisjoner låses, er muligheten større for å utvikle felles problemforståelse, utforske alternativer, bygge tillit og finne retning.  

Hvordan samarbeidet organiseres, er dermed vel så viktig som hvem som deltar. Bevisste valg av arbeidsformer, roller og arenaer kan gi rom for å utforske utfordringer, avklare interesser og koble kunnskap og ressurser på tvers.  

Når aktører med ulike fag, roller og mandater skal løse komplekse utfordringer sammen, trenger de også et felles språk. 

Gjennom programserien har målet vært å utvikle en felles forståelsesramme som gjør det lettere å diskutere utfordringer, roller og løsninger på tvers av faglige og organisatoriske grenser. Arbeidsdeling, samskaping og instrumentering løftes frem som sentrale begreper i denne forståelsesrammen.  

Et felles språk betyr ikke at alle skal være enige. Det gir et bedre grunnlag for å forstå hva som skal løses, hvilke roller og ressurser ulike aktører har, og hvordan de kan arbeide sammen om komplekse samfunnsfloker. 

Adamstuen og Rosenholm viser hvordan samarbeidskompetanse kan ha ulike funksjoner i ulike faser av byutviklingen. 

Adamstuen viser hvordan samarbeid kan skape retning. Caset illustrerer en tidlig og utforskende fase, der felles ambisjoner, problemforståelse og retning står sentralt. Erfaringene viser at tidlig samskaping kan skape et sterkere grunnlag for senere beslutninger.  

Rosenholm viser hvordan samarbeid kan skape gjennomføringskraft. Her står planfasen i sentrum, med større vekt på samordning, koordinering og gjennomførbarhet. Tidlig og strukturert samhandling kan bidra til raskere avklaringer, bedre koordinering og et mer helhetlig beslutningsgrunnlag.  

Til sammen viser casene et sentralt poeng i rapporten: Samarbeidskompetanse handler om riktig samarbeid til riktig tid.  

Rapporten peker på at samarbeidskompetanse må forankres bredere – fra enkeltpersoner og enkeltprosjekter til organisasjonenes arbeidsformer, planprosesser og utdanningen av fremtidens fagpersoner. 

Et viktig utviklingsområde er å bruke handlingsrommet i tidlig fase mer systematisk til å etablere felles problemforståelse, utforske alternativer og utvikle retning før løsninger og posisjoner låses. Samtidig trengs strukturer og arenaer for samskaping som fungerer innenfor etablerte styrings- og beslutningssystemer.  

For OMA gir samarbeidet med SITRAP et grunnlag for videre arbeid med pilotprosjekter, kunnskapsutvikling og læringsarenaer, der nye samarbeidsformer kan prøves ut, evalueres og videreutvikles i praksis. Rapporten er ikke en oppskrift, men et grunnlag for refleksjon og dialog – og en invitasjon til å videreutvikle hvordan vi samarbeider om komplekse samfunnsutfordringer.